fredag 2. november 2012

Å være oppdretter... bare kos?

Mange jeg snakker med har et rosenrødt bilde av det å være oppdretter. Valpekos i 8 uker uten noe jobb, for ikke snakke om alle pengene en tjener! En blir millionær av å ha et valpekull!

Vel...medaljens bakside er trist, vond, frustrerende.. det er IKKE bare kos å ha valpekull!

En står ovenfor mange farer når en velger å sette valper på tispa si, en har 8 uker med HARD jobb foran seg, uker med lite søvn og med redsel for å gjør noe galt. 8 uker med arbeid for å utruste valpen til et langt liv utenfor valpekassa sine trygge rammer. 8 uker med å tørke tiss, tørke bæsj, fôre valpene og tispa flere ganger om dagen, og dette om både valper og mor er friske. Om en får syke hunder, da blir hverdagen enda travlere!

Før jeg satte til verden mitt første valpekull, var jeg på kurs for å lære om avl og oppdrett, jeg kjøpte inn bøker som kan beskrive hvordan drektigheten forløper, fødsel, hvordan behandle spevalper og ikke minst.. hva gjør en med valper som blir født med defekter.

Mye skal være klart i forkant av en valping,en bør ha veterinæren på speed-dial, nok tepper, nok håndduker, næringsrik mat til tispa, en jordmorhjelp i bakhånd, og dette skjer jo som oftes om natta så ha fergeruter nedskrevet så en vet hvor lang tid det får før en kommer seg til veterinær er også viktig.

En bør ha avlsforsikra tispa si, et keisersnitt er DYRT! Spesielt om det skjer på natt til søndag med helgetillegg og nattillegg. Hvordan vite når grensa går, når bør en ringe dyrlege, når går ting galt? Det vet en vel aldri. En har sjekkpunkter å gå etter, men ting kan gå galt likevel. Det har både jeg og andre oppdrettervenner erfart gang på gang. En mister valper og i værste fall mister en mor.

Å sette valper til verden, uten å ofre en tanke at ting kan gå helt feil, det er galskap, det er ikke bare kos, harmoni og lukten av nyfødte fornøyde valper. En skal finne rette valpekjøpere til de små, et hjem der en føler at hunden kan få det bra de neste 12-15 årene. En kan risikere med å sitte med en eller flere valper hjemme, om en ikke får solgt alle. Har en tid og kapasitet til det?
En må ha fri fra jobben for å reise parre, og ikke alltid rekker en fram i tide og tispa vil ikke ha hannhunden. En må ha fri fra jobb i forbindelse med fødsel, ofte ganske spontant da fødsel ikke kan planlegges. Er sjefen grei nok, eller jobben tilrettelagt til at det er mulig? Har du råd til å ikke tjene penger når en må ha fri fra jobben i ukesvis?

Da Celia fikk sitt første kull, alt gikk tilsynelatende bra med fødsel. Valpene kom på tur og orden, men den ene valpen hadde en fødselsdefekt i foten. Etter et par dager når ting hadde roet seg hjemme, reiser jeg til veterinær med valpen (og mor og søskene) for å sjekke om dette er noe en kan gjøre noe med. Veterinæren sier jeg bør se hvordan den er når den kommer oppå beina, om den kan bevege seg normalt som søskene og ber meg komme tilbake når valpen er 4 uker.

Alida 3 uker, høyre framlabb er deffekt og vokser ikke i takt med kroppen.

Etter 4 uker reiser jeg tilbake, å avliver den lille bamsen. Noe av det værste jeg noen gang har gjort! Sitte der med en liten ulldott, så søt som sukker, å gi den siste sprøyta før den har fått opplevd noe av livet. Og dette er vel egentlig en av solskinnshistoriene, mor og de resterende valpene levde et godt liv.


Kvelden før Alida vandrer over regnbuebroen, sammen med mamma Celia

Da Aimee fikk sitt første valpekull, da fikk hun 10 valper. Som førstegangsmor var dette alt for mye for henne! I tillegg fikk hun en betennelse, ble veldig syk og måtte gå på antibiotika. Noe som reduserte melkemengden hennes. Selvom jeg sov hos henne de første 3 ukene, klarte hun legge seg på en valp så den døde i løpet av de første dagene.
Jeg måtte flaske opp flere av valpene, noen fikk ekstra melk 2-3 ganger om dagen, mens de som var litt svakere fikk flaske annen hver time. Å tro at valpen suger seg fast i tutten på flaska som en baby, da tror en feil. Det er mye jobb å få valpen til å ta flaske. Det er også en risiko at valpen får melk i lungene, dette fører til lungebetennelse og valpen vil mest trolig dø. En må være hos tispa og valpene 24/7,  søvndeprivering er et faktum. Til slutt går en på autopilot og vet omtrent ikke hva som er natt eller dag.
Aimee mista enda en valp etter 3 uker, den var nok syk og døde plutslig. 2 begravelser hadde vi i løpet av kort tid, veldig trist for både meg og ungene. En blir glad i desse små livene :(

Oktober 2011 ventet jeg to valpekull, Enya og Aimee skulle ha små. Da Enya fikk sine små førstefødte, fikk jeg en oppdretters mareritt. Den ene etter den andre valpen kom ut dø, det var ingen mulighet å få liv i dem, dem hadde nok vært dø i flere timer. Alt skjedde veldig fort, jeg satt der alene, hun fikk to friske valper men hun klarte ikke å legge fra seg de døde. Da alt var over, fikk jeg pakka bort de døde valpene, Enya lette lenger etter dem.  Etter litt søvn i valpekassa den dagen, var det Aimee sin tur å få sine små. Hun var stor, og jeg var "redd" for det var like mange som i første kullet. Første valpen satt bloggfast, alt vi jobba og prøvde så satt den fast i fødselsopningen. Vi jogga opp og ned trapper, vi jogga langs veien nedfor huset, masserte, lirka men ingenting hjalp. Veterinæren ble ringt, og vi avtalte komme på neste ferge. Dette var selvsagt om natta og fergene går ikke alt for ofte. I det vi skulle til å sette oss i bilen, kom valpen. Ei stor tispe. Etter dette gikk det greit, helt til alt stoppa opp på morgenen.  Igjen ingen mulighet å få ut valpen. Jeg kjente der var minst 2 valper, jeg var trøtt etter flere netter uten søvn, Aimee var trøtt og klarte ikke presse. Vi måtte reise til dyrlege i Ålesund. Vel framme tok dem røntgen, 2 valper lå i fødselåpningen og kom ikke ut. Dyrlegen jobba og jobba, Aimee var så tålmodig, lå helt stille selvom det måtte være et smertehelvete. Etter en time med intens jobbing, fikk han ut valpen. Dessverre dødfødt :( Den siste valpen kom like etterpå, den var heldigvis i live, 7 vakre småtollere kom til verden den oktobernatta. 

Dessverre var ene gutten litt svak, vesle Gabriel. Han hadde 7 søsken å "sloss" med om melka, så han fikk flytte til Enya som hadde mista tre av sine fem små. Likevel gikk han dårlig opp i vekt. Flaske og varme var det han trengte, flere turer til veterinær, antibiotika måtte gies på sprøyte til den vesle kroppen og alt var veldig tungt. Men vi prøvde, Amelia som da var 5 år, fostra opp valpen som en baby. Han lå i ei tøfle sammen med henne, og hun ga han flaske hver gang han våkna. Den dagen vi måtte reise avlive han, var veldig tungt for oss, spesielt for Amelia som hadde vært reservemamma for han i 3 uker :(

redigert inn etter jeg fikk mitt 10.kull i November:

Enya var på dag 63, hun har bare gått opp 2kg i løpet av svangerskapet og ser ikke drektig ut. Røntgen på dag 54 viser 4 valper. Dag 63 kommer, temperaturen går ned men ingenting skjer. Tempen går opp til normale, for så gå ned igjen dag 64. Ringer veterinær, der er fullt og jeg får time dagen etter, med beskjed om ta kontakt om noe skjer.
Dag 65, tempen ligger under 36, jeg har time kl 12 hos veterinær, men reiser på første ferga og er der i det dem åpner for dagen.
Ultralyd viser at der er svake valper, og det blir fort tatt et keisersnitt.

Etter 10 kull, har jeg mitt første keisersnitt. Helt forferdlig å gå på venterommet, uten vite hva som skjer, lever mor, lever valper osv. Etter en time får jeg komme inn, alt er bra med mamma Enya. En gutt mista dem, 3 valper lever, 1 er svak. Etter en halvtimes tid får vi reise hjem.

De neste dagene er jeg våken omtrent hele tiden, livredd for at Enya skal få betennelse i såret, redd for valpene som var sterkt underernært, prøver få i Enya mat, passer på det er varmt men ikke for varmt.

Etter ei uke blir den ene valpen akutt dårlig. Først til den lokale veterinæren, som sender oss til Ålesund. Han gir oss antibiotika som jeg skal gi valpen, pluss væske som skal sprutes under huden på valpen med javne mellomrom, valpen må i tillegg flaskefores da den er alt for svak til å suge.

Til kvelden livner den litt til, ser ut til å gå rette vei.Men den gang ei, i ene øyeblikket er den kvikk og suger godt av flaska, i det neste hiver den etter pusten og dør :(

bildet er tatt få timer før valpen blir kjempesyk



Er dette bare idyllisk? Mye sorg, mye jobb, frustrasjon og lite søvn.

Jeg har fått lov til å gjenfortelle min gode veninne Ann-Kristin sine historier, om dere tenker det vi har vært gjennom er ille... så er det ingenting i forhold til opplevelsene hennes.

I løpet av sin oppdretterkariere har hun måtte tatt keisersnitt, mistet valper, mistet mor, syk mor, syke valper.. langt fra idyll!

Den første tispa hennes, ei fôrtispe, klarte ikke å føde normalt, begge gangene endte det opp i keisersnitt.Stor påkjenning for både mor og valper. Å pleie ei nyoperert tispe, er ikke bare bare, spesielt siden tispa må kunne ta seg av sine små. Stimulere dem til å spise, til å gjøre fra seg, vaske den, gi dem varme..

Da hun startet sitt oppdrett med egen tispe, viste det seg at ei heller her skulle ting gå enkelt. Ene kullet hennes fikk hun valp med ganespalte, denne valpen klarte ikke suge og døde dessverre etter kort tid :(

Da hennes 3.kull kom til verden,og alt så ut til gå bra. Valpene vokste, mor hadde det fint, inntil valpene ble rundt 4 uker. Mor til valpene ble veldig syk, så syk hun ikke klarte gå eller stå oppreist. Hun sovnet inn etter et kort tids sykeleie på dyrehospitalet i Gjøvik. Dem trodde hun kunne hatt melkesyke, for lite kalk i kroppen, etter å ha diet sine små. Å miste hunden sin er noe av det værste som kunne skje, i tillegg hadde dem de små valpene hjemme, som dem måtte føde opp uten hjelp fra mamma Mimmi :(

Mimmi <3 p="p">

Men det stopper ikke her. Ann-Kristin har pågangsmot, og kjøpte seg ny tispe som forhåpentligvis kunne gå i avl, i tillegg til Bretontispe som mannen hennes eier. Da Bretontispa skulle parres, ble det ei lang kinareise til Kiruna nord i Sverige, bare for å finne ut at tispa ikke ville parre, eggløsningen gikk over på kort tid, så dem rakk ikke fram i tide. Mange dager med tapt arbeidstid for ingenting. Dette skjer oftere enn en skulle tro, noen tisper står over flere dager, noen bare få timer. Timing er viktig!

Ved neste løpetid satt det, dem reiste opp tidlig å fikk parra etter mye om og men. Samtidig fikk Titti sin make, og alt var bare fryd..enn så lenge.

Titti sine små kom til verden uten mye dramatikk, og alt gikk fint. Da Breton Cherie skulle få sine små gikk ikke oppblokkingen som den skulle, temperaturen kom ikke opp i normal og fødslen stoppa opp. Etter konsultering med veterinærer og andre oppdrettere i fjern og nær ble det et keisernsnitt på Cherie og hun fikk 4 livskraftige valper.

Vel hjemme trodde dem at nå var alt bra, valpene var født, alle valpene la på seg og det var harmoni. Helt til ei natt da tispene var ute for å tisse, valpene lå i sine respektive grinder inne, atskilt fra hverandre med porter og på forskjellige rom. Cherie var først inn og før en fikk sukk for seg klarte hun ta live av 3 av Titti sine valper! Ann-Kristin kom inn til et blodbad uten like. En valp levde, men en visste ikke hvordan det ville gå. Hadde den indre skader?
Mamma Titti sørga, hun klart ikke ta seg av valpen første tida, så da måtte den ha stimuli og varme fra menneskene i huset. Uten søsken blir det fort kaldt for en valp alene i valpekassa. Da Titti begynte komme ovenpå, tok seg av valpen, startet runde nr 2. Cherie ble kjempedårlig! Høy feber, kasta opp, slapp og veldig veldig syk.
Igjen et veterinærbesøk, veterinær påviser E-koli mastitt, en alvorlig brystbetennelse hos Cherie. En håper i det lengste at hun kan die de små, men den gang ei. Jurene sprekker, materie og sårpuss renner ut. valpene kan ikke lenger være hos mor :(


Cherie med jur full av puss og betennelse :S

Heldigvis har Titti melk, hennes gjenlevende valp er bare få dager eldre, og de små blir lagt dit. Men hun har ikke nok melk, valpene går ned i vekt og det er mye uro i kassa. Samtidig er Cherie veldig syk, trenger konstant pleie og vask av sårene sine. Valpene må ha flaske inni mellom de dier sin fostermor Titti. Når skal en få sove oppi alt dette? Skal det ingen ende ta? Uhell på uhell på uhell?


Fostermamma Titti med Bretonvaplene og sin egen lille Evita <3 nbsp="nbsp" p="p">

Etter å ha lest dette lange innlegget, håper jeg at en forstår at det er ikke bare kos å være oppdretter. Bekymringene er mange, og de vil ingen ende ta. Selv etter valpene er flytta til sine nye eiere har en bekymringer. Spesielt om det viser seg valpen får en sykdom, får en veldig vondt som oppdretter. En vil ikke at valpekjøperene skal måtte slite med det triste å ha en syk hund. Men det er levende vesen en holder på med, selvom en sjekker alle mulige sjekker før to hunder går i avl, så kan en ikke forutse framtida.
Å være der for valpekjøperen når ting går galt, hunden blir syk og hunden må avlives er tøft. I min oppdretterkariere er det ikke bare friske hunder jeg har avla fram, det er dessverre en av livets realiteter.

Når en ser på det økonomiske i det, så går en sjelden mye i pluss. Reisen for å parre tispa koster ofte tusenvis av kroner i transport og overnatting. Hannhundeier skal ha sin gevinst (valpeavgift) av valpene når de kommer til.
Forsikringene for tispa er dyre, samme er forsikring for valpene. Det blir mange ekstra veterinærbesøk, og det er ikke gratis. Tapt arbeidstid.
Fôr til tispe og valpene, registrering i NKK, dyrlegeutgifter ved vaksinering, helsesjekk og id-merking.
Er en heldig sitter en igjen i 0, men ofte kan en gå i tap på hele greia.
Så hvorfor gjør en det da?

Alt i alt så gir det meg mer enn det tar, jeg bruker mye energi på valpene og hundene, men dem gir meg så mye mer tilbake. Å få være med på det mirakelet å se et liv blir født, følge opp de små i motgang og medgang. Passe på de legger på seg, passe på de er friske. Se den første glippa når øynene åpner seg, observere når dem hører lyder for første gang. Få følge et valpekull å se de forskjellige personlighetene, ta dem med på utflukter og la dem få møte nye miljøer, hunder, folk og få positive erfaringer. Bygge dem opp til et liv i den store verden.
Kunne glede mensker med å gi dem en valp, vil si det er den største gleden ved å ha valpekull. Finne de rette valpekjøperne, følge dems glede i ventetiden, se ansiktene dems når dem kommer for å hente den lille ullballen. Høre i ettertid om våkenetter, tissetrening og at hunden har lært å gi labb! De små skrittene for at valpen skal bli en trygg voksen hund, som kan gi glede til sine eiere og familie i mange mange år framover. Da er det verdt det, da glemmer en alt slitet, hvor lite søvn en får, hvor mange timer med bekymring under derektighet, fødsel og valpetiden.


Idyll når valper og barn leker sammen, her følger Ares og Achilles med på Amelia tegner til dem


Båndtrening


kooooooos


Det første måltidet (C-kullet)


Se gleden i øynene til dem som får hente sitt nye familiemedlem, her er Ole-Bjørn og Helene med Filiola















Veterinærbesøket - Ivy gir dyrlegen en suss


Valpelek og glede


la barna få erfare nye miljøer sammen med valpene


Hundemødre som lar andre valper få die seg <3 p="p">


Få oppdateringer av valpekjøpere - her er Evita 2 år gammel


Enya på tur med sine eiere


Kunne glede meg sammen med valpekjøperne sine resultater, gode som dårlige
NUCH NVCH Carve Canem Cherie

In the end, så er det verdt det for min del. Alle desse gledene hundene har gitt meg i årene som har gått, alle nye vennene jeg har fått gjennom hundene. De flotte valpekjøperne mine som jobber med hundene sine, gir dem kjærlighet og omsorg.

Men at det er gullgruve med bare kos i 8 uker... det er det så langt i fra!




19 kommentarer:

  1. Sterkt innlegg :-/ Tror nok mange tror det er lettere sagt enn gjort å være oppdretter. Jeg hører så mye rart om folk som skal sette kull på sine hunder ene og alene fordi det er koslig, og fordi de er "kjekke hunder" eller "har godt lynne" til tross for både rasefeil og manglende papirer på røntgen, øyelysing osv. Det burde liksom vært obligatorisk å ha avlskurs før en starter med sånt, tenker jeg. Det er jo betryggende for valpekjøper også, det!
    Du gjør en god jobb, til tross for at ikke alle vokser opp. Det skjer over alt, og er lite å gjøre med :) Jeg tror du er heldig som har anledning til å holde på med det, gitt at man kommer over skuffelsen når det ikke går bra :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for respons. Et oppdretterkurs for alle hadde vært veien å gå, men tvilsomt at de som "bare har et kull" på sin blanindshund blir fanget opp for å gå kurs. De som må reg valpene i NKK, kunne en feks ha et krav om oppdretterskolen for å få reg valper.

      Jeg gjør mitt beste med mine valper, men en kan vel alltid bli bedre! Så lenge det gir meg mer enn det tar, kommer jeg til å fortsette med hobbyen min =)

      Slett
  2. Dette er sterk lesning. Og jeg kan underskrive på at det er dette vi opplever vi som driver seriøst med oppdrett. I mine over 20 år som oppdretter har jeg vært igjennom det du beskriver i en eller annen form. Likevel så er idealismen der og man fortsetter pga all kosen som jo finnes med hunder, valpekjøpere, utstilling og nye venner. Dette burde være obligatorisk lesning for alle som bare tenker at det kunne være kos med valper.

    SvarSlett
    Svar
    1. En vil nok alltid møte på et eller annet når en har valepkull. Mye kan skje, ting en ikke klarer å tenke seg en gang. En må bare stå på, gjøre sitt beste for hundene vi har hjemme og valpene en setter til verden. Dem er tross alt uskyldige oppi alt dette.
      Som jeg skreiv over her, så lenge det gir meg mer enn det tar kommer jeg til å fortsette. Selvom en på 5. dagen uten søvn med tispe med diare, valper som skriker føler at dette går ikke lenger. Men en biter tenna sammen og gir den siste lille energi så en kommer over kneika.

      Slett
  3. Fantastisk å se at noen "tørr" å være så ærlig om medaljens bakside, og ikke minst utrolig nødvendig! Er derverre alt for mange som ikke tar dette med hundeavl serisøt nok, og ikke tenker over at det koster blod, svette og tårer.

    SvarSlett
    Svar
    1. På tide en kan få bort den rosenrøde siden ved oppdrett, det er ikke en gullgruve der en sitter i valpekassa med småbamser for så hanke inn tusenvis av kroner.
      Takk for kommentar på innlegget.

      Slett
  4. Utrolig bra innlegg, Beate!! Denne deler jeg på veggen min, er mange som glorifiserer oppdretterlivet som bør lese denne her ;)

    SvarSlett
  5. Jeg vil bare si, TAKK GUD FOR AT DET FINNES SÅ ÆRLIGE MENNESKER som deg. Jeg føler jeg kunne skrevet innlegget selv, og jeg tar meg friheten til å poste dette på de hundesidene jeg er medlem av på facebook. I løpet av mange år med omplassering, har vi fått inn en del drektige tisper med ukjente krysninger etc, og jeg kjenner jeg er så utrolig frustrert når jeg hører folk avproblematiserer hele valpeprosessen.. Jeg har folk rundt meg som høres ut som om de skal bli søkkrike på noen valper for det er ikke måte på hva de kan selge dem for, rasemessig etc.. Men hva med de 8 ukene? Hva med alle de gangene tispa faktisk dør i fødsel? Eller valpene er dødfødte, eller syke et etc etc.. Som sagt, takk for at du har skrevet disse øyeåpnende linjene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren :) Det er bare å dele videre =)

      Slett
  6. Utroligt bra skrevet Beate !

    På tide at baksiden av medaljen kommer frem.
    Og at det slettes ikke er så roenrødt, som mange tror.

    Håper det er en del som endrer sine planer, om og ha et kull.
    Bare for og oppleve det, og forde tispa er så søt. Eller tror de kan få noen ekstra lettjente penger.
    Etter og ha lest ditt innlegg.

    Håkon

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Håkon =) Håper det kan nå inn til noen av de du nevner her, som har kull fordi det er kos med valper eller tispa er søt. Ikke så nøye med helsesjekker eller om det er nabohunden, bare en får valper. Men spørs om dem har intresse av å lese en slik blogg ;)

      Slett
  7. Sterkt skrevet. Og kan jo bare bekrefte at mye av dette er sant og alt er ikke bare dans på roser.

    Men gudskjelov går det veldig ofte bra. Men en må være rustet til å stå midt oppi det. Takk for at du deler.

    SvarSlett
  8. Även om din historia med sjukdom, skador och döda valpar/hundar är ledsam att läsa så är det mycket uppfriskande att någon tar bladet från munnen och berättar om hur det är på riktigt! Visst är det mysigt med trippandet av små tassar och mjuka valppussar, men det är också mycket oro och elände. Tack för att du delar med dig av dina erfarenheter, tråkiga som bra!

    SvarSlett
  9. Flott skrevet.
    Blir så provosert av hundeeiere som "bare" må ha kull på tispa si, uten mål og mening, og som tror at dette er "walk in the park".
    Vi har hatt flere kull, opplevd keisersnitt (selvsagt nattestid i helga), premature fødsler, valper som dør, tisper uten melk. Søvnløse netter i flere uker. Heldigvis går det stort sett bra, og som du sier, å se gleden til valpekjøperne er stort.

    SvarSlett
  10. Svar
    1. Ps
      Er det greit at eg legger link til denne fra hjemmesiden min?

      Slett
    2. Hei Signe!

      Det er greit at du linker til blogginlegget :) Takk for kommentar :)

      Slett
  11. Må bare føye meg i rekkene av hva de andre har sagt her: FANTASTISK INNLEGG!
    Takk Beathe, for at du deler dine erfaringer, positive som negative.
    Det er viktig å vite for alle og enhver at det å drive med oppdrett ikke bare er en dans på røde roser!
    :-)

    Mvh Ida Marie

    SvarSlett